top of page
Blogg: Blog2

"Det er jo helt normalt!"

Oppdatert: 15. jun. 2020


Jeg har flere visjoner, men noe som står sterkt er å lære enda mer om det skeive miljø. Hvorfor er det ikke så normalt å lære om homofili på skolen og hvorfor er det tabu for noen når jeg selv ser på det som helt normalt? Ja, vi har kommet langt i 2020, men etter at jeg så en dokumentar på tv om konverteringsterapi, skjønte jeg at det fortsatt er en lang vei å gå. Og i denne kampen vil jeg delta med mitt arbeid. Så takk til Morten Hegseth, og alle dere andre som deltok i denne dokumentaren. Takk for at dere delte deres historie med oss! 


Jeg har nå startet en prosess der jeg intervjuer ulike personer som deler litt av deres historie. I dette tilfellet har jeg intervjuet en kvinne på 20 år som ønsker å være anonym, men jeg har valgt å kalle henne for Pernille. Hun forteller om hvor viktig en definisjon var for henne og hvordan livet hennes ble etter en tøff ungdomstid.

 
Intervju med Pernille : Jeg liker jenter og gutter!

Pernille kommer fra et lite tettsted og går i militæret. Der trives hun godt og tar opp fag ved siden av. Akkurat nå er hun hjemme hos sine foreldre for å øve til eksamen. Vi har avtalt skypemøte og snakker litt om hva som skal foregå før vi begynner med selve intervjuet. Jeg har gledet meg til dette og kan nesten ikke vente med å begynne med spørsmålene mine.


Jeg spør henne om hva målet med å ta opp fag er, og hun sier at drømmen er å bli sykepleier. Evt ta ambulansefag etterpå og jobbe med akutte tilfeller. Det er nå de siste årene at hun har funnet ut av det og nå er det hennes drøm. 


Jeg begynner å spørre litt om hvordan hun har hatt det de siste årene. Hva er det hun har opplevd? Pernille begynner å snakke: "Alt startet med at jeg mistet meg selv på ungdomskolen. Jeg hadde det veldig tøft og utagerte og drakk en del alkohol. Etterhvert utviklet jeg en form for sosial angst og depresjon. Jeg visste ikke hvem jeg var og trengte bekreftelse fra gutter hele tiden. Derfor henvendte jeg meg dem ofte og sendte nakenbilder. Jeg var helt avhengig av bekreftelse. Jeg eksperimenterte seksuelt med gutter og var nysgjerrig. Da fikk jeg det jeg trengte tilbake for å føle meg bra. Men det hadde også sine konsekvenser, jeg begynte å få panikkangstanfall.



Tankene styrte livet og tok helt over." Jeg stopper Pernille litt og spør henne om hun kan fortelle mer om disse tankene hun hadde da. "Nei, jeg levde liksom alene i disse tankene. Det var som om jeg levde i mitt eget hode og lot tankene styre livet mitt. Det var negative tanker og de hadde jeg alene." Hva sa disse tankene til deg? Spurte jeg henne.


"Jeg hadde veldig dårlig selvtillit, så tenkte veldig mye over hva folk tenkte om alt jeg gjorde og så ut. Inni hodet mitt snakket jeg bare meg selv ned. Det kunne være ting som «Du er stygg» «Du er feit» «Ingen liker deg». Kunne gå på bussen og se ned i bakken. Livredd og zonet helt ut. Alt jeg følte var at folk nistirret på meg, selv om jeg innerst inne visste at de ikke gjorde det. Det var en skikkelig redsel for oppmerksomhet. Når jeg for eksempel hadde presentasjoner på skolen så så jeg ikke på noen og bare tvang meg selv til å gjennomføre det. Fikk hjertebank osv. Kunne også være så enkelt som at jeg satt og spiste og tenkte "hvordan ser jeg ut når jeg spiser. Spiser jeg på en rar måte. Ser folk det." Jeg kunne også ha tanker om at verden var bedre uten meg.


Jeg hadde ekstremt behov for oppmerksomhet og falt veldig lett for folk på denne tiden. Eller jeg var mer forelsket i tanken om hvor mye bedre livet ville vært da."

"Jeg skrev dagbok på den tiden så kan ta et utdrag fra 2. januar.


«Føler meg jævlig. Ensomheten senker meg. Blir sint. Hvorfor får jeg ingen som elsker meg. Må jeg leve alene i denne verden. Denne meningsløse verden. Føler jeg er en tung stein på bunnen av havet. Ingenting skjer. Om noe skjer så gjør det ingenting. Siden jeg kjenner ingenting uansett. 

Føler jeg aldri kommer ut av denne mørke dalen. Mørke, bare mørke. Tårene renner inni meg, men de kommer ikke ut. Det pøsregner nesten og skyene blir bare mørkere. Mørkere enn natten, fordi natten er stjernene og de er håp. Mer som bunnen av sjøen med de skumle skapningene som ingen kjenner til. Vil egentlig slå til steinen i bunnen av sjøen. Drepe den. Men da dreper jeg jo meg selv.»



"Jeg sov ganske lite på denne tiden fordi jeg tenkte så mye dømmende om ting jeg hadde gjort og hvordan jeg så ut. Sov kanskje 5 timer på en god dag. Sovnet mye i timene. På natten gikk hjernen trill rundt av alle tankene, så jeg var alltid så stresset og rastløs at jeg ikke klarte å sovne."


"Så gikk årene og jeg fikk en guttekjæreste i 10. klasse. Vi var ikke sammen så lenge, men jeg likte oppmerksomheten og komplimentene, derfor var vi sammen. Hadde ikke så mye med hans personlighet å gjøre egentlig, det var det at jeg fikk det jeg trengte."

"På videregående begynte jeg å få seksuelle fantasier om jenter. Da tenkte jeg at jeg må være lesbisk siden jeg hadde disse tankene. Jeg delte det ikke med noen og hadde alle disse tankene for meg selv. Jeg turte ikke." 

Hvorfor turte du ikke, spør jeg? 

"Nei, fordi det var skummelt og jeg visste ikke helt hvordan jeg selv skulle håndtere det. Jeg trodde jo jeg var lesbisk, men så fant jeg ut at tiltrekningen med menn også var ekte. Jeg likte begge deler.


For et år siden hadde jeg min første relasjon til en kvinne. Hun hadde vært ute av skapet en stund og jeg kunne snakke med henne om alt dette. Det hjalp meg. Vi rotet og kysset, men ikke noe mer enn det. Hun hadde hatt seksuell omgang med en kvinne, men det hadde ikke jeg. Vi tok ikke dette skrittet sammen. Brikkene falt mer på plass og jeg følte meg mer hel da jeg fant ut at jeg var bifil. Det var stort for meg. Jeg fant også ut at jeg liker høye og mørke gutter."


Hva falt du for ved henne? spør jeg.

"Nei, hun var den rake motsetningen med blondt hår og knall blå øyne. 

Hun tok initiativ med meg, ga meg mye oppmerksomhet, komplimenter og hun var veldig pen. Vi hadde det fint den tiden vi hadde sammen, men det var ikke den store kjærligheten liksom. Jeg syns jeg fant dette ut litt for sent egentlig. Dette er bare for ett år siden."


Hvilke andre tanker har du om at du fant ut dette for ett år siden?

"Jeg gleder meg over det og godtar det, nå har jeg flere muligheter med begge kjønn."

Hva skjedde så, spør jeg. 

"Flørten med henne tok slutt, den varte ikke så lenge, men jeg fant jo meg selv med henne. Det var godt for meg."



"Så begynte jeg i militæret. Jeg liker jo å holde meg aktiv og i militæret følte jeg at mestret noe. Det har vært godt for meg og jeg føler meg i dag tryggere og hel. Jeg trives nå godt i mitt eget selskap og tankene tar meg ikke slik som de en gang gjorde."

Har du snakket åpent om disse tingene med dine venner i militæret? spør jeg.

"Ja, både jenter og gutter vet at jeg er bi i militæret. Det startet bare med at vi satt på tinder. Da så de min profil og sa. «Oi, så du liker begge kjønn ja». «Ja» sa jeg. Da sa de bare «ok» og det var ikke noe mer snakk om."

Hvordan føltes reaksjonen deres for deg? spør jeg.

"Jeg ble så overrasket liksom, at de tok det så bra. Så ble litt letta egentlig. Da var det sagt."


Hvem flere åpner du deg for? spør jeg.

"Venner vet det, men ikke foreldrene og familien min ennå. Jeg frykter å ta det steget. Det er litt stort, men det er ikke det at jeg ikke tror de kommer til å akseptere det. De har ikke noen sterke fordommer til det. Jeg tror at det kommer til å gå fint, men jeg er bare ikke helt klar ennå."

Tror du at de kan forstå mer nå om hvorfor du hadde det så vanskelig i ungdomstiden din hvis de vet mer om deg? spør jeg.

"Ja, da tror jeg brikkene vil falle mer på plass.  De vil forstå mer om hvorfor jeg hadde det så vanskelig som jeg hadde det. Jeg visste det var noe jeg måtte finne ut av, men ikke helt hva det var. Og så når jeg trodde jeg var lesbisk, så turte jeg ikke snakke med noen om det."

Er det lik følelsesmessig som seksuell tiltrekning mellom begge kjønn nå?

"Ja, det vil jeg si. Likt på begge sider så vidt jeg vet."